Maris knuste ansikt

En artikkel skrevet av NRK 30. mars 2019.

Sykkelturen i fjellet endte med et knust ansikt for Mari. 17-åringen ga kirurgene et puslespill de knapt hadde sett maken til.

Hun står foran speilet og tviholder blikket på det eneste hun kjenner igjen. Øynene. Resten er fremmed. Knust.

Familietur

«Kom igjen, Hanne!» Mari ville at storesøsteren skulle få opp farten.

Grusveien slynget seg nedover den brede dalen. Snødekte topper ruvet foran dem. Kjølig og frisk fjelluft.

Familien Hegvik fra Brekstad i Trøndelag var på vei ned fra Glitterheim, ei av turisthyttene ved foten av Glittertind. Mari elsket fart og ville suse nedover på sykkelen. De skulle ned til parkeringsplassen og videre til Gardermoen og Kreta. Turen i fjellet var bare en mellomstopp før uker i sydenvarmen.

De fem trivdes på tur. Mamma, pappa, Hanne (19), Mari (17) og Øystein (15). De var med hele gjengen. Pappa hadde allerede syklet i forveien. Mamma og Øystein var litt lenger bak.

17-årige Mari H. Hegvik så frem til ferieturen med familien.
SOMMEREN 2015: 17-årige Mari H. Hegvik så frem til ferieturen med familien.
FOTO: PRIVAT

Trillende hjul på grus

«Kom igjen da», ropte Mari en gang til. Hun skjønte hun måtte gi opp å få med storesøstera og satte utfor. I full fart over grov grus.

Dalen lå der vid, stille, mektig og vakker. Ei sildrende lita elv buktet seg rolig nedover ved siden av veien.

Familien Hegvik fra Brekstad i Trøndelag var på vei ned fra Glitterheim, ei av turisthyttene ved foten av Glittertind. Mari elsket fart og ville suse nedover på sykkelen. De skulle ned til parkeringsplassen og videre til Gardermoen og Kreta. Turen i fjellet var bare en mellomstopp før uker i sydenvarmen.

Turen hadde blitt bra. Mari hadde ikke vært så giret egentlig, men mamma Liv Janne likte fjellet så godt. Og så ble det jo fint.

Steinen i elva

Mari mener det skjedde i en sving. Sykkelen sklei på den grove grusen. Hun rakk å tenke at dette nok ble et blåmerke eller to før hun og sykkelen raste mot den lille elva. Hun så steinen i elvekanten og håpet hun ville greie å fly over.

Slik gikk det ikke. Hun glemmer aldri lyden av ansikt mot stein, og lyden av sitt eget skrik.

I kaoset ble hun først dratt ned i elva og under vann. Hun fikk kavet seg opp mot elvebredden. Hun kjente først smerter i den ene skuldra, men akkurat det skulle vise seg å være en bagatell.

For da hun tok hendene til ansiktet, kjente hun at noe var galt. Fryktelig galt. Ansiktet var løst, som et krabbeskall som ikke hadde feste. Ingenting hang fast, og det var blod rundt henne. Hun kjente at huden virket hel, men likevel - alt var feil.

Det rant blod fra ørene.

Noe under øynene sperret for sikten, og hun måtte tippe hodet ned for å få blikket over det som lå foran. Hun fikk senere vite at øynene hennes hadde falt litt ned på grunn av de knuste øyehulene.

Hun fikk også vagt øye på votten sin, som en gang hadde vært hvit. Den hadde funnet seg en rolig plass i elva. Den lå der og duppet i det skummende vannet, som nå var rødt av blod.

Hun skimtet skyggene av noen oppe på veien.

Et mareritt uten dekning

Oppe på grusveien hadde Hanne kastet fra seg sykkelen og kom løpende ned mot Mari. Skriket til lillesøsteren vitnet om at dette var alvorlig. Et mareritt - uten mobildekning.

Mamma og Øystein hadde somlet litt og lå i baktroppen. I det de kom over en bakketopp så de Hanne løpe mot dem.

Mari ligger i elva! Løp etter hjelp!

ropte Hanne.

Øystein heiv seg på sykkelen og syklet oppover mot turisthytta. En der oppe hadde satellittelefon. Men han måtte vite om det var alvorlig nok før han tilkalte helikopter. Synet han minutter senere fikk nede ved elva, gjorde valget enkelt.

For der nede satt Mari. Våt og med hendene foran et foroverbøyd hode. Vannet sildret rødt og rolig forbi.

Perleraden som forsvant

STILLHET BRUTT: Lørdag 18. juli 2015 ble roen i fjellet brutt av dramatikken ved elva. FOTO: PRIVAT
STILLHET BRUTT: Lørdag 18. juli 2015 ble roen i fjellet brutt av dramatikken ved elva. FOTO: PRIVAT

– Noe av det første jeg tenkte på var tennene mine. Jeg var så utrolig glad i dem, forteller Mari.

Etter åtte lange år med tannregulering hadde perleraden hennes blitt hennes store stolthet.

– Jeg var utrolig fornøyd med resultatet og syntes at de hadde blitt råfine, forteller Mari.

Hun husker alt fra ulykka. Hun lette desperat etter tennene sine med tunga rundt i munnen. Hun skjønte fort at de var borte.

For på parkeringsplassen noen kilometer unna var pappa Roar allerede i gang med å gjøre klar bilen til neste etappe. Flokken hans burde være nede snart. Lyden av et helikopter brøt stillheten i fjellet. Roar så den «gule fuglen» fly innover dalen. Flokken hans kom ikke.

Ferieuker på St. Olavs hospital

Tidlig på ettermiddagen lørdag den 18. juli landet helikopteret på St. Olavs hospital i Trondheim. Ansiktet til jenta de tok imot var hovent, huden hadde bare ei lita skramme på nesen. Men CT-bildene de tok den ettermiddagen av skjelettet hennes, avdekket det som skjulte seg under huden i det unge ansiktet.

Et fullstendig kaos av knust bein og ødelagte ledd. Legene hadde knapt sett verre ansiktsskade.

Det er kun noen få spesialister i landet som har kompetanse til å gå i gang med slike komplekse ansiktsskader. To av dem holdt til her ved sykehuset i Trondheim. Men det var midt i fellesferien. Ingen av de to rakk å komme seg dit raskt nok.

For Mari med det knuste ansiktet hastet det. Hun måtte sendes videre til Oslo.

– Ansiktet fløt

I Oslo var det varmt og helgestemning. Pål Galteland var hjemme da telefonen ringte. Ei ung jente var på vei med store skader.

Som en av få spesialister innen faget kjeve - og ansiktskirurgi, også kalt maxillofacial kirurgi, var han godt vant med komplekse og store skader i ansikt. Men jenta fra Brekstad skulle gi han og teamet hans utfordringer helt på grensen av hva de kunne håndtere. De skjønte at dette ville kreve det ytterste av dem, tålmodighet og ekstrem presisjon.

– Dette var spesielt. Midtre delen av ansiktet var helt knust, og det var bare ørsmå beinfragmenter igjen, forteller han.

De så fort at det hastet med å få stabilisert ansiktet og stanse blødningene. Dagen etter, den 19. juli, lå et vanvittig puslespill foran dem der på operasjonsbordet. Ansiktsformen til Mari var preget av sammenstøtet med steinen. Med store brudd i underkjeven og den knuste overkjeven hadde de ingen referanse. De visste ikke hvordan sluttbildet skulle bli.

Det å bygge feil kunne få store konsekvenser for jenta.

– Det ble litt spesielt med Mari, som var så ung. Hun var 17 år og hadde hele livet foran seg, forteller Pål.

Fjellområde

Dette var spesielt. Midtre delen av ansiktet var helt knust, og det var bare ørsmå beinfragmenter igjen.

Pål Galteland

Kjeve i gips

Den første operasjonen ble gjort for å stabilisere ansiktet, og stoppe blødninger. Og ikke minst, de måtte hindre infeksjoner. Modelleringen og estetikken måtte komme senere.

Skadene var verst i midten av ansiktet hennes. Tennene var løsnet og trykt opp mot nesepartiet og lå nå løse blant knuste beinfragmenter. Ødelagte for alltid.

ET ANSIKT AV TITAN
Under den glatte huden kan Mari kjenne titanplatene. Noen er fjernet, men mange blir der for alltid.
ET ANSIKT AV TITAN
Under den glatte huden kan Mari kjenne titanplatene. Noen er fjernet, men mange blir der for alltid.

Likevel skulle tennene hennes bli kirurgenes viktigste verktøy når de skulle bygge opp ansiktet igjen.

For hos en kjeveortoped i Trondheim lå en gipsavstøpning av kjevene hennes. Etter de åtte årene med tannregulering fantes det altså en mal. En kopi ble sammen med bilder og røntgenbilder sendt til Ullevål, og kirurgene kunne gå i gang.

– Da visste vi hvordan kjeven opprinnelig hadde vært. Det ga oss et utgangspunkt for å bygge videre, forteller Galteland. Han ble en av to kirurger som skulle følge Mari tett i årene fremover.

Et ansikt av titan

Under den glatte huden kan Mari kjenne titanplatene. Noen er fjernet, men mange blir der for alltid.

I sofaen der hjemme sitter hun og ser på bildene fra de vonde dagene. Ikke med sinne eller bitterhet, men med nysgjerrighet og fascinasjon.

– Jeg har sett mye på dem. Jeg liker å se på dem og syns det er interessant. Altså, hele greia egentlig. Jeg var aldri redd for at dette ikke skulle gå bra, forteller Mari.

Hun er nesten lik seg selv og er imponert over hva Pål og Nils Petter har fått til.

– Nå er jeg kjempefornøyd, sier Mari og smiler stort.

Mari smiler fornøyd